Tempelridderne på jakt etter Japans røtter, Japan 27-29. januar 2003
Ja, vi kunne jo ikke gi oss med det, så vi la ut på tur igjen. Denne gangen med Shinkansen - the bullet train. Destinasjon Kyoto. Det tar ca. to og en halv time med en gjennomsnittsfart på mellom 200 og 250 kilometer i timen. Toget er helt nydelig! Ombord selger de sake og snop. Veldig bra!
How light-bulb memories are made! Tokyo 25. januar 2003
Mt. Fuji er Japans høyeste fjell, og er vel en av deres mest kjente turistattraksjoner. ‘Alle’ vet hvordan Fuju-fjellet ser ut… Det er 3776 meter høyt og hadde sitt siste utbrudd i 1707. Fjellet kan man pÃ¥ en klarværsdag ogsÃ¥ se fra Tokyo. VÃ¥re venner, Eline og Andreas, har utsikt mot det fra sin leilighet i 21. etasje. Det var det jeg hadde sett av Fuji-san, inntil forrige lørdag. Ahh… Du vet, disse ‘light bulb memories’, bildene som legger seg pÃ¥ netthinnen og blir der for alltid. Et slikt et er Fuji-fjellet. Siden det er et vulkanfjell, ligger det der helt alene, med sine rynker og skarpe kanter - som et slags sÃ¥r i landskapet. Jeg tror det er det som gjør at jeg iallefall forelsket meg fullstendig i dette synet. Vinterstid anbefales det ikke Ã¥ klatre det, mens hadde vi besøkt det om sommeren, ville til og med amatører som oss kunne kommet helt til toppen. Taubanen opp til toppen av et fjell pÃ¥ andre siden av dalen, da med utsikt over mot Mt. Fuji, holdt nÃ¥ lenge for meg. (more…)
Hvem visste at det var så moro! Tokyo 19. januar 2003
Sumo er en nasjonalsport her borte, med røtter fra Shinto-tradisjonen og dype røtter i folkesjela. De har turneringer tre ganger i året. Januar, mai og september. En heldagsøvelse er det, i femten dager. Det starter klokken ni om morgenen og holder på til seks på ettermiddagen. For oss ble det bare en halv dags deltakelse - juniorbryterne fikk holde på på egenhånd. Vi kom når det var de store gutta sin tur.
Sumobryterne er kun i ringen til de lemper ut motstanderen eller blir lempet utenfor selv, og en kamp varer bare ca. 2-10 sekunder. Den morsomste kampen jeg sÃ¥, var da en svær fyr ville bruke vekten sin til Ã¥ angripe, og styrtangrep den mindre parten. Denne pÃ¥ sin side forutsÃ¥ dette, og flyttet seg ‘lynraskt’ til siden, sÃ¥ mannen med altfor mange kilo fløy horisontalt, og uhindret, ut av ringen. Vi jublet og klappet. Jeg vet ikke om dette var riktig kotyme, for det var ingen særlig annen reaksjon rundt om. Espen, Ken og jeg skÃ¥lte i øl. Juhuu. (more…)
