The Art of Looking Sideways, Alan Fletcher is a beautiful book that always makes me remember why life is a great place to be. It seems to be written in inspiration and that kind of power that transcends time and medium and is just a big brick of vitamin pills for your heart, soul and head. Some times in boring meetings I might remember some picture, sentence or word from this book and it makes me rethink the situation feeling maybe even inspired to contribute with something ingenious. Well - in my head that is. Thank you, HÃ¥vard, who made me aware of this big brick of a book.

(more…)

Tempelridderne på jakt etter Japans røtter, Japan 27-29. januar 2003

Ja, vi kunne jo ikke gi oss med det, så vi la ut på tur igjen. Denne gangen med Shinkansen - the bullet train. Destinasjon Kyoto. Det tar ca. to og en halv time med en gjennomsnittsfart på mellom 200 og 250 kilometer i timen. Toget er helt nydelig! Ombord selger de sake og snop. Veldig bra!

(more…)

How light-bulb memories are made! Tokyo 25. januar 2003

Mt. Fuji er Japans høyeste fjell, og er vel en av deres mest kjente turistattraksjoner. ‘Alle’ vet hvordan Fuju-fjellet ser ut… Det er 3776 meter høyt og hadde sitt siste utbrudd i 1707. Fjellet kan man pÃ¥ en klarværsdag ogsÃ¥ se fra Tokyo. VÃ¥re venner, Eline og Andreas, har utsikt mot det fra sin leilighet i 21. etasje. Det var det jeg hadde sett av Fuji-san, inntil forrige lørdag. Ahh… Du vet, disse ‘light bulb memories’, bildene som legger seg pÃ¥ netthinnen og blir der for alltid. Et slikt et er Fuji-fjellet. Siden det er et vulkanfjell, ligger det der helt alene, med sine rynker og skarpe kanter - som et slags sÃ¥r i landskapet. Jeg tror det er det som gjør at jeg iallefall forelsket meg fullstendig i dette synet. Vinterstid anbefales det ikke Ã¥ klatre det, mens hadde vi besøkt det om sommeren, ville til og med amatører som oss kunne kommet helt til toppen. Taubanen opp til toppen av et fjell pÃ¥ andre siden av dalen, da med utsikt over mot Mt. Fuji, holdt nÃ¥ lenge for meg. (more…)

Hvem visste at det var så moro! Tokyo 19. januar 2003

Sumo er en nasjonalsport her borte, med røtter fra Shinto-tradisjonen og dype røtter i folkesjela. De har turneringer tre ganger i året. Januar, mai og september. En heldagsøvelse er det, i femten dager. Det starter klokken ni om morgenen og holder på til seks på ettermiddagen. For oss ble det bare en halv dags deltakelse - juniorbryterne fikk holde på på egenhånd. Vi kom når det var de store gutta sin tur.

Sumobryterne er kun i ringen til de lemper ut motstanderen eller blir lempet utenfor selv, og en kamp varer bare ca. 2-10 sekunder. Den morsomste kampen jeg sÃ¥, var da en svær fyr ville bruke vekten sin til Ã¥ angripe, og styrtangrep den mindre parten. Denne pÃ¥ sin side forutsÃ¥ dette, og flyttet seg ‘lynraskt’ til siden, sÃ¥ mannen med altfor mange kilo fløy horisontalt, og uhindret, ut av ringen. Vi jublet og klappet. Jeg vet ikke om dette var riktig kotyme, for det var ingen særlig annen reaksjon rundt om. Espen, Ken og jeg skÃ¥lte i øl. Juhuu. (more…)

O Shogatsu, med alle sine festligheter, 03. januar 2003

Jeg startet med å ønske dere velkommen inn i Sauens år, og kan fortelle at jeg følte meg absolutt som en, der jeg vandret gjennom Meiji-jingu tempelet nyttårsaftenen, sammen med et par hundre tusener japanere, et par andre staute nordmenn, en kjekk amerikaner og et par hyggelige polakker. Jeg regner med at dere setter pris på at jeg ba om et godt år for dere alle sammen, prosperity and health, for det er slikt man gjør i templer natterstid. 2003 vil nok bli et godt år for oss alle sammen.Juleforberedelsene gikk det så som så med, med masse besøk, både avreisende og tilkommende, så var det vel ikke før selve julaften at jeg fikk somlet meg ut for å kjøpe julepynt og de siste julegavene.

Siden Japan er shinto-buddhistisk (de velger hvilke av disse to religionene de skal hente troselementer fra, de er svært fleksible sÃ¥nn sett), feirer de ikke jul. Bare kjærester og svært nære venner kjøper julegaver til hverandre. SÃ¥ shopping pÃ¥ julaften gikk fint. Business as usual. Ken jobbet til fem. Noe amputert altsÃ¥. Tilfeldigvis møtte jeg vÃ¥r ambassadør her borte, Odd FosseidbrÃ¥ten, pyntet i rød dress - han er jo fra Løten eller noe, pÃ¥ gaten, og fikk utvekslet julehilsener med ham. Wow! Noen andre som julen ogsÃ¥ var viktig for! Da merket jeg at julestemningen begynte Ã¥ smyge seg inn pÃ¥ ordentlig. NÃ¥r vi kom hjem, kunne smuglet gris, som heldigvis var blitt oversett av røntgenfotografene ved grensa, settes i ovnen og kjerringa og resten av folket la julen komme. Da klokken slo Ã¥tte julaften, luktet det norsk rødkÃ¥l, rosenkÃ¥l og akevitt i Ichibancho, og grisen var blitt svinsk. Til og med multekrem til dessert hadde vi. Det var egentlig bare mamman og pappan som manglet, for at det skulle bli god, gammel julaften. Noen tradisjoner er verdt Ã¥ holde pÃ¥. Dette er absolutt en av dem for meg. (more…)

En attraksjon utenom det vanlige, ekshibisjonisme OG kikking i praksis! Tokyo 26. januar 2003

Hver søndag samles jenter fra Tokyo-området på broen over mot Meiji Jingu i Harajuku med en noe sær interesse.

Goth-jenter kalles de. Det sies at mange av disse er high-school drop-outs, generelt vanskeligstilte eller gjerne mobbeoffer på skolene. På søndager ikler seg sin andre identitet og blir knalltøffe gothere. Særs eksibisjonistiske vil jeg kalle dem, der de poserer villig for enhver som har med kameraet sitt.

De har etterhvert blitt et ettertraktet turistobjekt, så det myldrer av like mange fotografer - både profesjonelle og sånne som oss - som det er utkledde jenter. Et par gutter kan man også få øye på, men dette er først og fremst jentenes sted.

Jeg synes det er noe befriende ved hele dette omrÃ¥det. Harajuku og Omote-Sando er kjent for fashion, og nye trender oppdages ofte her. Som Bronx i NY, Montmartre i Paris og Grønland i Oslo… ?? (more…)

Dersom du ikke har sett kjæresten din synge karaoke for deg naken pÃ¥ et Love Hotell før, sÃ¥ vet jeg sannelig ikke hvor godt du kjenner ham…

En liten erfaringsinnføring om hvordan boforhold kan være i Tokyo, 23.09.02

VÃ¥r leilighet i Tokyo er det flere av dere som har hørt om. Den forrige, mener jeg. Den pÃ¥ 20 kvadratmeter. Noe som i Tokyo-sammenheng er litt av en leilighet. Den har ett rom. Og en liten lang gang hvor kjøkkenet er tvunget inn. Og dusj. Og do. En hybel ville jeg kalt den. Selv om jeg bodde bedre den gang jeg var student og faktisk bodde pÃ¥ hybel. Alt er bÃ¥de lavt og lite. Skal jeg rekke ned til vasken med min rygg, mÃ¥ jeg sette meg pÃ¥ knærne. (more…)